Pule?

I helga tikket denne sjukt sjarmerende meldingen inn i messengeren min:

Jeg tenkte bare: HVA I FAEN!?

Som jenter flest kontaktet jeg en god venninne for å fortelle henne om meldingen og for å få noen gode råd. For jeg var delt, skulle jeg svare idioten med: Hva faen får deg til å tro at du kan sende meg denne meldingen? Eller skulle jeg bare overse meldingen og bare krysse han bort?

Min venninne er som venninner flest, hun skjønte min frustrasjon og hun ble like irritert på idioten som jeg var. Likevel ble vi enige om å puste rolig og se på saken fra flere sider.

For det første, meldingen kom ikke fra en totalt ukjent gutt. Meldingen kom fra Even som jeg rotet med for tre år siden, men vi hadde aldri sex, noe han tydeligvis ville endre på nå. Men hvorfor akkurat nå Even? Vi har jo hverken sett eller snakket med hverandre på disse tre årene? Hva er det som gjør at du sender meg denne meldingen?

Kan det være for at jeg hadde sex med kompisen din for noen uker tilbake? Dere skjønner det lesere, at noen ganger har vi jenter fysiske behov som vi bare må få gjort noe med, noen ganger trenger du bare å finne en person du har lyst på, ha sex med han og ferdig med det. Og det var akkurat det jeg gjorde med kompisen til Even?

Dette tyder det på at kompisen har fortalt til Even? Min venninne foreslo at Even kanskje var sjalu, fordi kompisen hans hadde fått snøret i bånn, og ikke han, og nå ønsket han tydeligvis å PULE!

Men kjære Even, uansett om du ble sjalu, eller om du bare fikk lyst til å ha sex med meg, vær så snill å ikke sende: Pule? på messenger og forvent deg noe.

For hva trodde du egentlig da du sendte denne meldingen? At jeg bare skulle rope JAA! La oss ha sex nå med en gang!? og deretter komme løpende til deg med åpne armer og «uncrossed legs»?

Jeg er ingen håpløs romantiker, jeg kan fint ta saken i egne hender som dere kanskje skjønner ut fra hva jeg gjorde med kompisen til Even, men kjære Even og ja, generelt alle gutter der ute i dette ganske land; Hva med å gjøre en liten innsats for jenta dere vil ha sex med. Det er kanskje vanskelig, men vi jenter setter gjerne pris på at du i det minste skriver hei først. Og nei, ikke skriv, hei, skal vi pule? ? med mindre dette er din pulevenn, men Even, du og jeg er ikke pulevenner: DERFOR må du faktisk gjøre en innsats, skriv litt med meg, snakk med meg, be meg gjerne med på date. Vis interesse, gjør en innsats, vis meg respekt!

Pule? ? dette er ikke respekt! Dette er på lik linje med dickpicks ? uønsket og usjarmerende!

Selv om jeg ble ganske fly forbannet i det jeg fikk meldingen, ser jeg nå i ettertid det humoristiske i saken. Det er rart det der, hvordan man i det første sekundet bare koker innvendig, men etter hvert som man får reflektert litt over saken, så ser man hvor utrolig idiotisk og teit hele opplegget er. Det morsomme i saken er jo at Even og kompisen tydeligvis har snakket med meg, for jeg tror ikke egentlig at Even bare sånn ut av det blå søkte meg opp på facebook (altså, vi er ikke venner på facebook engang), for å sende meg en melding. Nei, dette var et resultat av at Even og kompisen har snakket om meg, kompisen har fortalt at vi har pult, og han har enten 1: oppfordret Even til å sende meg melding, eller 2: Even ble såpass sjalu at han også ville ha sex. Men Even, og ja, du kompisen hans også ? det fungerer ikke på denne måten!

Du lurer kanskje på hva jeg svarte Even til slutt? Jeg svarte aldri! Jeg screenshotet meldingen, slettet den, lot den ligge i noen dager og så til slutt valgte jeg å dele den med dere.

Til slutt må jeg jo egentlig bare takke kompisen, i fare for å høre imbilsk ut og høy på meg sjøl, men hvordan ellers skal jeg tolke det? Jeg var jo tydeligvis så bra for deg at du bare måtte fortelle det videre slik at flere kunne få dele den samme flotte, gode opplevelsen som du fikk!

Jeg føler meg beæret! 😉

#pule

Fra drøm til virkelighet

Jeg har innført en rutine der jeg scroller igjennom blogg.no for å se hva andre bloggere der ute skriver om. Det er kanskje litt rart, men det er en rutine som gir meg inspirasjon og det gir meg også glede. Når man scroller på denne måten ender man opp med å lese både mamma og pappablogger, sminkeblogger, moteblogger, strikkeblogger og ja, you name it. Og jeg må altså si, jeg blir så IMPONERT! Det er sååå mange folk der ute som byr på seg sjøl, deler både små og store gleder, sorger og alt mellom himmel og jord. Det som kanskje imponerer meg mest er når jeg leser om unge jenter som er fem eller seks år yngre enn meg som allerede er trebarnsmødre. De fleste av dem fikk jo da barn mens de selv egentlig i bunn og grunn var barn, og grunnen til at jeg lar meg imponere av akkurat disse jentene er fordi jeg sjøl er 28 og jeg føler meg på ingen måte voksen nok til å bli mor og ta meg av en liten unge. Det er vel kanskje bare jeg som er barnslig i hodet, eller så har jeg vel blitt så vant til å være alene og bare ha ansvaret for meg sjøl. Det er jo noe med det, jo lengre man er singel og enslig, jo vanskeligere blir jo faktisk tanken på å dele livet med andre. Jeg elsker den friheten jeg har til å bare gjøre akkurat som jeg vil, og at de valgene jeg tar i det daglige får bare konsekvenser for meg, meg og atter meg.

En ting til som imponerer meg, eller kanskje heller forundrer meg, er hvor mye folk der ute egentlig gjør iløpet av en dag! Jeg skjønner jo at man må gjøre ting for å ha noe å dele, men jeg skjønner liksom ikke hvordan noen faktisk får tid til alt de gjør. Jeg selv er jo en sånn person som trives veldig godt i komfortsonen, og jeg burde kanskje bli litt flinkere til å prøve ut noe nytt som kan gi livet mitt litt mer spenning. Problemet er bare det at jeg skjønner ikke helt når jeg skal få tid til sånt når man skal kombinere det å LEVE livet litt utenfor boksen, sammen med det å leve livet jeg allerede har med de krav og forventninger som ligger til både, skole, jobb, økonomi og hverdagsliv. Hvis jeg skal drømme meg heeelt bort, og bare levd det livet som jeg drømte om da jeg var yngre, så hadde livet mitt nå bestått av reiser til spennende steder, stått på ski, gått turer, møtt mennesker og bare levd her og nå..

Men dette er jo bare en drøm - og jeg veit ikke helt hvordan jeg skal få drømmen til å bli virkelighet

#livet #drømmer

Eksamen og innleggelse på psykiatrisk

Hendene er svette og klamme, hjertet dundrer så hardt at det suser i ørene, hodepinen kommer sakte men sikkert og legger seg som et trykk i tinningen, øynene føles som sandpapir etter alt for mange timer foran dataskjermen, ryggen og rumpa verker etter å ha sittet x antall timer i en og samme posisjon..

EKSAMEN

Jeg skriver hjemmeeksamen denne uka, og jeg har vært innom så mange deler av mitt følelsesregister at jeg nå snart er tappet for energi. Det startet på mandag med at jeg egentlig følte en lettelse over oppgava, hvor jeg følte jeg hadde god flyt og at ingenting i verden kunne stoppe meg nå. Så kom tirsdagen, da jeg leste mine første ord og jeg ble sint for meg sjøl for at jeg kunne være så dum å skrive sånn som jeg hadde gjort. Onsdagen startet med god flyt, oppgaven nærmet seg slutten, men vent! Disse setningene ser jo helt idiotiske ut, hvorfor i faen har du skrevet sånne rare setninger? Etterfulgt av torsdag, i dag, hvor jeg bare gir faen og har nå levert inn hele shaiten...

Å skrive er for meg egentlig medisin, jeg må skrive for å tømme hodet, men da er det jo snakk om lystbetont skriving. Eksamen er på ingen måte lystbetont, eksamen får meg til å tenke igjennom alle valg jeg har tatt i livet, og jeg har faktisk vært innom tanken: Hvorfor i fanden valgte jeg å gå allmennfaglig på videregående sånn at jeg ble nødt til å fortsette å studere for å få en karriere!?  

Grunnen til at jeg er stresset når jeg skriver eksamen er fordi jeg er så sjukt perfeksjonist når det gjelder oppgaver som skal leses av en sensor. Hver setning i oppgava må være så perfekt, så lett å lese at selv en apekatt kunne lest og forstått. Når man er perfeksjonist og skriver oppgave beveger man seg så på mikronivå i teksten, at et hvert komma og punktum blir et mareritt. Jeg har vært på nippet flere ganger til å kaste dataen min i gulvet, eller veggen, et eller annet sted som kan sørge for at den går i tusen knas! Men jeg har heldigvis klart å la være, for jeg tror ikke knust data er god nok grunn til å slippe å levere eksamen...

De som har meg på snap har fått være med på denne "fantastiske" reisen, alle oppturer og nedturer og følelser som kan minne om et tenåringsliv. Så ille var jeg faktisk en periode i går kveld at jeg fikk melding av en venninne der hun rådet meg til å legge bort oppgaven og dataen for en stund, hvis ikke var hun redd for at det kom til å ende opp med en akuttinnleggelse på psykiatrisk

Men nå er oppgaven levert og jeg er endelig ferdig.. Tror jeg i alle fall, jeg må jo lese igjennom et par ganger til for å dobbel og trippelsjekke at jeg er fornøyd - problemet er vel at jeg aldri blir fornøyd

Hvorfor vil jeg meg sjøl så vondt at jeg fortsatt studerer i en alder av 28!!?

#eksamen #student #studier

Tindershopping

Så har jeg gått på den tabben igjen da, jeg har lastet ned Tinder. 

Det er nå faktisk et halv år siden jeg slettet denne appen, fordi jeg kjente litt på det at å sitte å sveipe gutter til høyre og venstre nesten ble som å shoppe klær online - litt for enkelt etter min smak. Jeg trodde derfor at jeg etter tre år med tinder en gang for alle var ferdig med dette opplegget, men så plutselig fant jeg og en venninne ut at vi måtte bare sjekke hva som var å finne der ute, så da lastet vi ned igjen..

Så nå sitter jeg her og sveiper gjennom et ganske stort utvalg av gutter, noen ganske kjekke og noen mindre kjekke - og jeg innser at jeg nok en gang er tilbake i shoppingmodus og blir reint kvalm over meg selv over hvor opptatt jeg egentlig er av utseende! For jeg lærer jo ingenting om disse guttene på det sekundet det tar meg å bare sveipe dem bort fordi de ikke ser så flotte ut, greit nok, innimellom er det jo noen som fanger oppmerksomheten min såpass lenge at jeg faktisk går videre inn på dem for å se om de har skrevet noe lurt eller om de har noen flere bilder. Men som oftest har de ikke det, og da ender jeg med å trykke på x. 

Men så en eller annen gang så trykker jeg faktisk liker på en gutt, og hurra det er match! Og da kommer vi til del to av shoppingrunden: fanger han oppmerksomheten min ved det han skriver? Det er utrolig hvor lite sjarmerende et hei og et: hvem er du for en, er inne på tinder. Det er liksom ikke givende å svare på dette lengre. Hadde det derimot kommet en gutt bort til meg på bussen eller noe sånt og sagt det samme, så hadde jeg sikkert blitt sjarmert med en gang, men fordi det er tinder så blir liksom kravene så innmari store...

Kanskje jeg rett og slett bare burde slette tinder igjen, og heller håpe på at jeg møter noen in real life? Det er i alle fall lettere å sjarmere meg da...

FBI - jobben for meg

Jeg har lenge fått høre fra mine venner at jeg burde fått meg jobb innenfor FBI, fordi jeg er veldig god på å finne ut av ting, da spesielt om guttene som mine venninner er eller har vært forelsket i. Kall det gjerne stalker skills, men det er sjeldent jeg ikke klarer å løse et problem, og jeg finner ofte ut så mange unødvendige ting om de jeg søker etter at det er helt skummelt. 

I dag fant jeg ut at denne "evnen" jeg har mest sannsynlig er arvelig. Dere skjønner det, at jeg bor i samme hus som mine foreldre, og jeg har i dag hørt på at min far har utført eksemplarisk undersøkelsesarbeid. Det hele startet i går da min far oppdaget at naboene fikk hjelp til å hogge ned noen trær som står bak huset deres, dritkjedelig historie, og for å gjøre hele greia kort så har vi to gigantiske trær bak vårt hus, og disse burde absolutt fjernes sånn at vi ikke ender opp med at huset blir til pinneved hvisomatte dersomatte disse trærne skulle falle ned. Min far var overbevist om at disse trærne burde bli tatt ned helt uten kostnad for ham, da de nemlig står rett utenfor tomta vår, og da ifølge han burde tilhøre staten, siden fylkesveien går rett bak her. Men neida, det viste seg at de tre meter med bratt skråning som går fra vår tomt og opp til fylkesveien faktisk var tomta til en eller annen bonde i bygda, og hvis far ønsket disse trærne fjernet måtte han få samtykke av disse tre meterne med skrånings grunneier! Altså det her er jo helt sjukt, og det er også en ganske kjedelig historie, men altså de skillsa min far har vist meg i dag gjør meg VELDIG imponert!

Så det spørs nå da om min far og jeg rett og slett skal starte detektivbyrå sammen, for dette tror jeg jammen meg vi sammen kunne tjent ekstremt gode penger på! haha :p

Båt inn Altafjorden

Nå skulle jeg ønske at jeg hadde et eller annet redigeringsprogram sånn at dette bildet kunne ha sett litt bedre ut, men jeg velger likevel å dele det, fordi det var så flott å se dette da jeg skulle reise fra flotte Alta i dag :)
 

Sorg

Ettersom årene går og jeg møter mange forskjellige mennesker, lærer jeg om livet og alt den har å by på. Ved flere anledninger sitter jeg igjen med tanken om at jeg har levd et svært kjedelig lev, sånn rent opplevelsesmessig, og det føles nesten som om jeg har levd et skjermet liv. Den siste uken har jeg snakket med flere venninner om ting de har opplevd i sine liv, både overgrep og sorg og depresjoner og skader og sykdom. Jeg blir ofte bare sittende å måpe over alt jeg får høre om, og disse samtalene får meg også til å tenke mye på hva slags liv jeg egentlig har levd. På den ene siden så får jeg jo, som jeg skreiv over, en følelse og tanke om at jeg selv har levd et utrolig kjedelig liv. På den annen side blir jeg også veldig glad for at jeg ikke har måttet gå igjennom alle de lidelsene som mine venninner har opplevd. For det tredje blir jeg veldig imponert over hvordan et menneske kan klatre seg opp fra det de selv betrakter som bunnen av livet, for så å klare seg kjempebra til tross for!

Grunnen til at jeg tenker at jeg er glad for at jeg ikke har opplevd så mye vondt i livet mitt er fordi jeg ikke vet hvordan jeg ville ha takla det. Jeg tror jeg er ganske sterk rent psykisk, men samtidig har jeg ikke blitt så hardt rammet av psykiske påkjenninger at jeg veit om dette egentlig er reelt eller ikke. Det skal sies, jeg har opplevd sorg i mitt liv, og det har tatt meg ganske lang tid å komme over denne sorgen, men jeg har nok kommet styrket ut av det, samtidig som jeg heller aldri helt klarer å bli ferdig med det.

Da jeg var liten hadde jeg en person i livet mitt som jeg så utrolig opp til, og det var min bestefar. Han var en sterk og trygg mann, som alltid stilte opp for alle, og som alltid gjorde sitt for at andre skulle ha det bra. Da jeg var sju år gammel fikk bestefar kreft, dessverre uhelbredelig, og han døde under ett år etter at han fikk sykdommen. Jeg tenker ofte på bestefar, og jeg tenker ofte tilbake på den tiden han ble sjuk. Jeg husker så godt hvordan den sterke og trygge mannen ble stadig sykere og sykere, og sykdommen svekket han så kraftig at man kunne se en forskjell på ham fra dag til dag. Jeg var mye sammen med bestefar i denne perioden, og det er jeg veldig glad for den dag i dag, samtidig som at dette nok har gjort sånn at jeg egentlig ikke helt klarer å huske hvem han var før sykdommen slo til. Siden jeg var bare åtte år da bestefar døde, skulle familien min absolutt skåne meg hele tiden for det de trodde jeg ikke ønsket å oppleve, men det de ikke innså var at det uansett var for seint å skåne meg for de tingene som skjedde, for jeg hadde allerede skjønt. Jeg skjønte at jeg ikke kom til å vokse opp med denne flotte mannen, og jeg er derfor fortsatt trist den dag i dag, tjue år seinere, for at jeg ikke fikk lov til å være på sykehuset den kvelden bestefaren min døde. Mulig dette kanskje var en normal handling i 1997, at man skåner barn for selve døden, men døden skjønte jeg jo uansett og døden ble for meg noe farlig fordi døden var jo den som tok fra meg verdens flotteste mann. Jeg syns faktisk enda det er helt forferdelig at jeg ikke kunne få se min bestefar dø, men jeg fikk lov til å være med å se på bestefar etter at han døde. Han lå da i en kiste i likkjelleren i kirka, og han liknet ikke på bestefar i det hele tatt. Bildet av akkurat dette har brent seg fast i hodet mitt, og det slipper aldri taket. Jeg husker også at vi sang "så ta da mine hender og før meg frem", mens vi sto der nede, og jeg husker at jeg prøvde å synge med men alt som svirret i hodet mitt var at jeg ikke ville være der hos denne fremmede mannen. Den dag i dag når jeg hører denne sangen får jeg skikkelig frysninger på hele kroppen, og jeg får opp dette bildet av bestefar som for meg ikke er bestefar.

Som dere kanskje skjønner så takler jeg sorg veldig dårlig, det tar meg mange år for å komme over slike hendelser, og det kan hende jeg aldri klarer å komme over denne hendelsen noen gang. Perioden etter min bestefars død så var familien min en veldig pratsom familie. Vi er ikke en sånn familie som egentlig snakker så mye om følelser, og jeg tror det kommer av at vi alle tok akkurat denne sorgen svært hardt, og at vi derfor når vi nå i voksen alder prøver å snakke om følelser, så velter alle disse minnene opp igjen. Jeg sliter faktisk den dag i dag med å snakke om min bestefar uten å få tårer i øynene.

Det kan absolutt ta lang tid å komme over en sorg, og man må huske at alle takler dette på forskjellige måter. Det er også viktig at man noen ganger henter opp igjen denne sorgen, og prøver å minnes alle de gode tingene som også ligger i minnet, slik at man ikke glemmer de man har mistet. Jeg må jobbe med meg selv slik at jeg kanskje en dag kan klare å huske min flotte bestefar og hvordan han faktisk var før han ble syk. Det har tatt tjue år og det har enda ikke skjedd, men kanskje jeg trenger tjue år til og så er jeg der.

Aldri glem de du har vært glad i <3

#sorg #kjærlighet

Usedvanlig skinny

I dag har jeg vært ute å flydd, og mens jeg satt i flysetet og ventet på at vi skulle ta av, så måtte jeg jo, som alle andre rette min oppmerksomhet til sikkerhetsvideoen - og det var da jeg begynte å tenke: den tegneseriefiguren som fører oss gjennom sikkerheten er da usedvanlig tynn?

For de som ikke har sett dama (alle har vel sett den videoen, med mindre de BARE flyr SAS da), så er det i alle fall snakk om jeg ei for det første sjuukt blond dame som skal ut å fly med sønnen sin. Og der tenker jeg allerede at første hint til hvorfor denne dama ikke burde være så tynn, for hun har da tross alt født et barn, og det skjer da vel noe med kroppen når man føder et barn? Jeg veit ikke jeg altså, jeg har aldri født et barn, men jeg tenker at noe må vel skje. Og noe har i alle fall skjedd med tegneseriedama, men det ser mer ut som at hun har operert noe hoftebein og noen ribbein etter fødsel.

Det er spesielt når de viser fram hvordan man skal ta på seg redningsvesten at jeg legger merke til hvor tynn de har gjort denne dama, og dette er ikke første gang jeg har tenkt på dette altså, jeg tenker på det stort sett hver gang jeg gidder å følge med på videoen som blir sendt. Altså, jeg tror faktisk aldri jeg har sett ei dame som er så tynn, den eneste jeg har sett må vel være hu der dronning Maud, og hu har jeg jo også tross alt bare sett på bilder.

Så der har du det, dama på sikkerhetsvideoen har en midje som dronning Maud, og dronning Maud brukte stramme korsetter hele livet for å få en slik midje selv etter at hun hadde født barn. Hun brukte så stramme korsetter at hun hadde problemer med å puste og besvimelse, eller det tror jeg i alle fall, mener jeg hørte noe om det fra min bestemor en gang (hun elsker alt som har med kongelige å gjøre).

Jeg veit som vanlig ikke helt hvor jeg vil med det jeg skriver, for noen ganger må jeg bare skrive for å få ting ut av hodet, men det jeg tenker på er at hvorfor kan ikke sånne sikkerhetsvideoer vise mer hvordan det er å fly i realiteten. At det er så trangt å sitte at det føles som man trer på seg flyet når man skal sette seg, og hvis man nå har litt ekstra kjøtt over spesielt rævva så er det ikke bare bare å sitte tre personer ved siden av hverandre. Og nå som plus size har vært så inn i bildet, hvorfor kan ikke flyselskapene også bruke mer realistiske mål på tegnefilmfigurene sine når de lager sikkerhetsvideoer? Er det fordi folk ikke ville tatt sikkerheten like seriøst hvis tegneseriedama hadde et mer realistisk kroppsmål? Jeg tror vi er ganske makrell i tomat hele gjengen uansett kroppstørrelse dersom flyet vi sitter på skulle krasjlande, så hvorfor kan ikke den siste filmen vi får se være mer realistisk?

#kropp

Tova tøfler

For noen uker siden postet jeg et innlegg angående et sett tøfler jeg holdt på å hekle, men det viste seg at jeg heklet de alt for store, og til tros for fem runder i vaskemaskina så får jeg ikke tøflene ned på normalstørrelse. Så derfor heklet jeg et par nye, og disse har heldigvis latt seg tove veldig bra, problemet er bare at disse tøflene har litt feil rekkefølge på fargene. Jaja, det ska ikke være så lett å få til noe bra dessverre, og jeg hadde jo egentlig planer om at disse tøflene skulle være en gave til en kollega, men tror kanskje jeg må vurdere å lage enda et sett, men da kommer jeg nok til å strikke dem. 

Jaja, det er iallefall lett å se forskjell på høyre og venstre tøffel :p

#håndarbeid #strikking #knitting

Strikket hals - oppskrift

Det er så gøy å strikke små plagg til små mennesker, for det går jo så innmari fort :D

Sånn som den uka her så har jeg strikket både en hals, som jeg tenkte jeg skulle poste oppskriften til her, samt en lue som jeg nesten får skrive om senere for den har jeg ikke fått tatt noe bilde av enda.

Denne halsen er inspirert av en hals som min mor strikket til meg da jeg var liten og den er strikket i myk alpacagarn fra Nille og med pinnestørrelse 3,5.

Legg opp 80 masker på en rundpinne. Strikk deretter to rett og to vrang rundt og rundt og rundt (og ja, du skjønner), til du syns den er lang nok.(Jeg har strikket den såpass lang at den kan brettes ved bruk)

Deretter strikker du 40 av maskene slik: 3 rettstrikk, 34 rett og så avslutte med 3 rettstrikk. Neste runde: 3 rett, 34 vrang, 3 rett. Dette blir jo det man kaller glattstrikk. Fortsett sånn til denne halvdelen er like lang som halsdelen, avslutt deretter med 6 omganger ribbestrikk. Fell av. (Strikk disse delene sånn at de kommer godt nedover ryggen)

Og så gjør du dette med de resterende 40 maskene og vipps, så har du en hals som passer til småttiser på rundt 1-2 år.

Easy peasy! Legg gjerne igjen en kommentar dersom du ble inspirert av denne strikkahalsen :)

#håndarbeid #strikking #strikkahals #strikkethals

 

Rotløs ungdom

Jeg var 16 år og skulle på min første bygdefest. Jeg hadde pyntet meg med en grå kjole, med små blomster på, og med mitt lange hår hengende over skuldrende. Venninnen min og jeg hadde fått tillatelse til å ta med to rusbrus hver på festen, slik at foreldrene våre skulle føle de hadde mer kontroll over hva vi drakk den kvelden, og vi måtte begge love at vi ikke skulle ta imot noe mer drikke mens vi var på festen. Festen var på bygdehuset som ligger bare en kilometer unna mitt barndsomhjem, og festen var allerede godt i gang da vi kom dit. Countrymusikken var på og det var allerede mange dansende ungdommer. Vi satte oss ned ved et bord, og vi så nok litt lost ut, for vi satt ikke der lenge før det kom en gutt bort for å foreslå at vi heller kunne sitte ved bordet deres, noe vi takket ja til. Det var en blond fyr der, han virket litt rar og han var vel egentlig ganske full, men han var på en måte ganske sjarmerende og morsom, og jeg ble sittende å prate med han. Etter en stund bydde han opp til dans, swing, og han var skikkelig god til å danse. Vi danset egentlig hele kvelden, og jeg husker jeg tenkte: åh, tenk om jeg nå har funnet mannen i mitt liv?

Jeg hadde ikke funnet mannen i mitt liv, for jeg har faktisk ikke sett denne gutten på snart 11 år, men i går, da jeg ankom en helt annen fest, på et helt annet sted, men av samme arrangør, da var swingmannen den første jeg så idet jeg kom inn døra. Han likna veldig på seg selv, men han kjente nok ikke meg igjen, men jeg ga han et smil likevel :) Tidene forandrer seg, mister swingdansende partyløve var nå dørvakt på arrangementet, og jeg følte meg egentlig eldgammel i det jeg gikk inn dørene, for her krydde det av ungdommer som helt tydelig var yngre enn meg, så sånn egentlig burde jeg nok heller vært der som dørvakt jeg også!

Men det var jeg altså ikke, for jeg var der sammen med mine venner for å høre på et band som vi fikk skikkelig øynene (og ørene) opp for tidligere i sommer; nemlig ROTLAUS.

Altså, dette er ikke noe sånn classy greier, her snakker vi om bygdegutter som har lagd sanger om bygdelivet de har levd, også har det slått an blant oss harryfolk i Norge, og så blir de bare mer og mer populære etter hvert som de gir ut nye sanger. Dette er sånn type musikk at enten så elsker du det, eller så hater du det! Og jeg er blant dem som elsker det, og selv om det ble lite dansing til musikken i går så hadde jeg det veldig artig med de jeg var på konsert med, og det var kjempeartig å se alle de som dansa, flere av dem var sjuukt flinke, gjorde triks og greier. Det eneste som var synd var at konserten var over nesten en time før enn den skulle, og det var ganske kjipt. MEN så på vei ut, gjett hvem jeg så; Kristian fra Farmen :p måtte så klart få tatt en bilde sammen med han, men siden jeg ikke tror at vennene mine som også ble med på bildet ikke vil at det skal legges ut på en blogg så kan jeg nesten ikke toppe det.

Men jeg vil i alle fall anbefale ALLE som liker bygdemusikk om å sjekke ut Rotlaus: http://open.spotify.com/artist/4ivFOCSoFSwxPXQawDqylT

#rotlaus #musikk #konsert

Glitter julekalender

Alltid like gøy å få pakke i posten, selv om jeg så klart vet hva jeg får siden det er jeg selv som har bestilt det.

Idag fikk jeg glitters julekalender og nå kan jeg nesten ikke vente til desember sånn at jeg kan åpne den :) kanskje litt rart å bli så glad for en pakke og en julekalender, men jeg får ikke post så veldig ofte og det er MANGE år siden jeg har hatt en julekalender, så det er litt sånn barnlig morro som bygger seg opp inni meg når jeg tenker på at jeg ska åpne en ny luke hver dag fram til julaften. Nå vurderer jeg faktisk om jeg ska lage en julekalender til tantebarnet mitt, sånn at jeg kan snu min barnlige glede av å få til å heller bli gleden over å gi :) 

Seriøst, det var bare en runk

Jeg har havnet i en situasjon som får meg, i en alder av 28, til å føle at jeg er tilbake i tenårene. Det har seg nemlig sånn at jeg studerer fortsatt, på deltid, sånn at jeg kan jobbe ved siden av, og jeg er også i en kollokviegruppe med tre gutter, deriblant en som jeg her har valgt å kalle Claus, og det er akkurat han dette innlegget handler om. For Claus har ikke vært på samling enda i høst, og jeg har vært bekymret for om han kanskje holder på å droppe ut, eller at noe har skjedd med han, så jeg har sendt han noen meldinger for å høre om alt er bra, men aldri fått noe svar, ikke på meldingene jeg sendte i august, og ikke på de jeg sendte i september, og nå er det jo som kjent oktober...

Det hører til historien at Claus fikk seg kjæreste i vår, og jeg er veldig glad på hans vegne og det har jeg også sagt til han. De to har nå flyttet sammen i Harstad og Claus har begynt i ny jobb..

Som sagt, jeg har sendt meldinger til Claus, men ikke fått noe svar, og for en liten stund tilbake oppdaget jeg at jeg også ikke lenger hadde Claus på snap. Jeg syntes dette var rart, men tenkte kanskje at han hadde slettet snap, så jeg spurte noen andre i klassen om de fortsatt hadde han på vennelista, noe de hadde. Det hele toppet seg da en venninne i klassen sendte melding til Claus og fikk svar innen ett minutt..

Jeg formulerte derfor en siste melding til Claus som jeg sendte til han: Hei :) du åpner ikke meldinga mi og svarer meg ikke, og jeg har lagt merke til at jeg ikke har deg på snap lengre. Er det en grunn for det? Fint om du bare kan være ærlig med meg og si hva det er, så har jeg full respekt for hva nå enn svaret er. Mvh. Kroir.  Denne meldingen sendte jeg for en måned siden, og Claus har ikke engang sett på den

Men så, i går mens jeg var på jobb tikket det inn tre meldinger på telefonen, fra Claus, og med spente fingrer åpnet jeg meldingene: 

Hei Kroir! Du, det er INGEN GRUNN egentlig til hvorfor du ikke er på snap eller hvorfor jeg ikke svarer deg. Er rett og slett bare fordi at jeg og madamen har hatt den der standard "hvem og hvor mange har du hatt deg med" - samtalen. Jeg har jo en betraktelig liste og siden den samtalen har egentlig alt av jenter som har skrevet osv. ikke vært et godt tema... så det var en litt røff periode. Men nå er det bedre da! Fortsatt en del sjalusi ute og går osv. så har vært mye drama. Seriøst unnskyld for det her altså, du har seriøst ikke gjort noe som helst!  Deretter fortsetter han: Jeg har ikke sagt noe om hva vi har gjort, eller noe sånn, men hun har vært sjalu på alt av jenter generelt, som jeg dog skjønner da jeg som sagt har gjort litt av hvert... Og så avslutter han med: Men håper ikke jeg har ødelagt noe mellom oss.

Etter å ha tenkt meg om en liten stund endte jeg opp med å skrive dette i retur: Åkei, skjønner, sjalusi er jo ikke alltid så lett! Ikkeno som er ødelagt mellom du och jag, men jeg setter pris på om du bare kan være ærlig i tiden fremover, for det er VELDIG vanskelig å skrive en bachelor sammen hvis vi ikke kan kommunisere.

Men i det jeg trykte på sendknappen fikk jeg denne opp:

"Åkei", tenkte jeg, "mottar ikke meldinger akkurat nå, da får jeg vente noen timer og prøve igjen". Og det gjorde jeg og fikk samme melding, og nå et døgn etterpå får jeg fortsatt ikke sendt meldingen, så nå er jeg tydeligvis også blokkert på messenger!

På grunn av dette bestemte jeg meg for å gjennomføre en liten etterforskning, for når folk ikke kan være reale mot meg, da gir jeg meg ikke før jeg kommer til bunns i saken. Det har seg nemlig sånn at jeg vet om en historie som jeg vet at Claus ikke vil skal komme ut, så jeg sendte melding til Katrine, som også går i klassen vår, som Claus faktisk har hatt sex med. Jeg forklarte henne situasjonen, (hun visste alt dette om snap og sånt fra før), at jeg nå ikke en gang får sendt meldinger til Claus, og om hun kanskje kunne sende en melding til han om skolerelaterte ting, for jeg tenkte at hvis noen skulle vært blokkert fra ting fordi kjæresten hans er sjalu så burde det jo være hun som Claus har hatt sex med..

Katrine var med på greiene, og sendte melding til Claus, uten problemer, hun er ikke blokkert. Hun er heller ikke slettet fra snap og instagram..

Så her sitter jeg da, tilbake i tenårene og tenåringsdrama, med haugevis av ubesvarte spørsmål fordi dama til Claus er sjalu. Greit nok, jeg og Claus rotet en gang for snart to år siden vi også.. For vi hadde nemlig vært på fest, og jeg sovna hos han og da jeg våkna dagen etterpå lå han å strøk meg på ryggen, og vi endte opp med å kline litt og det var tydelig at Claus var kåt, så jeg tenkte at jaja, jeg kan jo alltids gi han en runk, og så gjorde jeg det.. og THATS IT! En fuckings runk, og jeg er fjernet fra alle sosiale medier, mens Katrine som hadde jevnlig sex med Claus i to år, hun er ikke fjernet fra noen ting. Og Claus og jeg skal liksom skrive en bachelor sammen, men fordi dama hans er sjalu på akkurat meg av en eller annen merkelig grunn, så kan jeg nå ikke lenger kommunisere med han, noe som kan bli jævlig vanskelig i en oppgaveskrivingsprosess..

Og alt dette på grunn av en fuckings runk? 

#sex #sjalusi #runk #handjob

Jeg tegner følelsene mine jeg

Trine og jeg sitter sammen på stua og ser på nyheter. Trine stirrer oppslukt på skjermen, mens jeg er litt ukonsentrert og sliten, og er vel helt ærlig mer opptatt av instagram på telefonen enn noe av det andre som skjer rundt meg. Krig og elendighet svirrer over skjermen. "Jeg er så glad jeg slipper å leve sånn jeg" sier plutselig Trine, og jeg kikker opp og får med meg et eller annet om noen kvinner som dreper IS-soldater. "Ja, vi er vel ganske heldige som bor i Norge", svarer jeg litt tilfeldig. "Ja, men tenk å ikke se noen annen utvei enn å drepe noen da" sier Trine, og fortsetter: "tenk å ha det så vondt med noe inni seg at den eneste løsningen de klarer å se er å drepe noen". Jeg forstår i all min telefontrykking at Trine blir litt oppkavet over det hun ser på tven, så jeg foreslår at vi kanskje skal skifte til en annen kanal, noe hun mener ikke er nødvendig. "Det finnes jo bedre måter å takle følelsene sine på" fortsetter Trine, "jeg for eksempel, jeg tegner følelsene mine jeg". Jeg kikker på Trine og hun fortsetter: "Før bare fargela jeg følelsene mine, men nå har jeg funnet ut at det er bedre å tegne dem".

I dag er det verdensdagen for psykisk helse, og i den anledning fikk jeg lyst til å dele en opplevelse fra jobbkvelden min i går. Trine er nemlig en kvinne jeg jobber med som sliter tungt psykisk. Angst, schizofreni, tvangstanker, psykose og mye annet er diagnoser Trine må leve med til daglig, og ofte er hun en kvinne man ikke når spesielt inn til fordi hun lever mer i sin egen verden, enn i den verden som faktisk er i dag. Innimellom får jeg følelsen av at Trine ikke er tilstede, og jeg har mang en gang tenkt "huffameg, det må være fælt å ha det sånn". Men så skjedde det noe i går kveld, som jeg dessverre ikke klarte helt å fange opp der og da, en opplevelse jeg egentlig aldri har hatt sammen med Trine - hun søkte kontakt og var tilstedeværende her og nå. Jeg dessverre, jeg var mest opptatt av å trykke på telefonen, og jeg sitter nå i ettertiden igjen med en bitter smak i munnen av meg selv. Ja, jeg var sliten etter mange timer på jobb, og ja, som oftest sitter bare Trine der apatisk uten å vise tegn til å kommunisere, og fordi jeg forhåndsdømte både situasjonen og Trine, så gikk jeg glipp av dyrebar samhandling med henne. For i går VAR Trine tilstede både i situasjonen og i den reelle verden vi lever i, hun var en samfunnsengasjert kvinne, som oppfattet andre kvinners elendighet i hverdagen, og hun prøvde å dele noe av seg selv. 

Jeg veit ikke helt hva jeg egentlig vil fram til med dette innlegget, men jeg tenkte likevel at det var en viktig historie å dele, for jeg tipper det finnes mange der ute som jobber med mennesker som er syke, og jeg håper jeg ikke er alene om å noen ganger forhåndsdømme personer og situasjoner. Det går ofte litt i glemmeboken dette med tilstedeværelse for de vi jobber med, og vi glemmer vel kanskje i all sykdommen at dette er individer med en historie. Individer som har engasjert seg, og vært med på det som skjer, men som har fått livet snudd på hodet, og som nå trenger akkurat MEG (eller deg/dere) for å kunne komme seg videre, opp og fram. Hvis jeg skulle fulgt Trines råd om å tegne følelsene mine etter de følelsene jeg sitter igjen med etter i går, så tror jeg nok at jeg ville ha tegnet meg selv som en stor mobil som var satt på lydløs, eller jeg kunne ha tegnet et hode uten ører, for det er det jeg sitter igjen med; jeg fulgte ikke med, jeg lyttet ikke, jeg følte ikke på den situasjonen jeg var i. Jeg var ikke tilstede og jeg ga ikke Trine (individet med en personlighet og historie) noen respons på de følelsene hun delte med meg der og da. Jeg behandlet henne som et objekt uten tanker og følelser - og det angrer jeg på nå i dag. Jeg var ikke i nuet og jeg gikk glipp av noe dyrebart, og gudene må vite når jeg kommer til å oppleve en situasjon som dette igjen!

Men nå har jeg lært - jeg må være tilstede

#verdensdagenforpsykiskhelse #psykisk #helse #psykiskhelse #samfunn 

Min første one night stand

Jeg ble liggende å mimre her en kveld, over alt og ingenting, og så plutselig begynte jeg å tenke på min første one night stand, som også tilfeldigvis ble min første seksuelle erfaring. Det var nyttårsaften, jeg var 17 og skulle være med min søster og hennes venninner på nyttårsfeiring hos noen de kjente. Jeg husker så godt at jeg hadde krøllet håret, sminket meg og tatt på meg en grå partykjole som rakk meg ned til knærne og som var sånn passe ettersittende. 

Jeg husker ikke helt hva jeg drakk, men jeg tipper det var vin, for det var stort sett vin jeg likte før jeg ble en øl og sprit person. Festen husker jeg i alle fall at var morsom, vi sang og vi danset, og vi fyrte så klart opp en haug med raketter, og også noen raketter som veltet og litt sånn, men det brydde vi oss ikke om, for vi var unge og kule og tenkte nok at det bare var morsomt med guttene som skulle teste raketter i forskjellige retninger.

Kvelden tok seg mer og mer opp utover natta, det var høy partyfaktor har jeg blitt fortalt. Selv har jeg en ekstrem blackout og jeg aner ikke hvor mye av kvelden jeg egentlig har gått glipp av, men jeg kommer etter hvert til meg selv og befinner meg da på fanget til, ja, la oss bare kalle han Anders, en kjekk, barsk mann som er seks år eldre enn meg. Jeg ser meg rundt, det er fortsatt ganske mange der, et par av dem smiler til meg, og siden jeg har øyekontakt med dem så ser jeg mitt snitt i å spørre etter hun jeg ikke hadde sett da jeg kikket meg rundt, nemlig søsteren min. "Hun dro hjem for en stund siden altså", får jeg etter hvert beskjed om. "Tror hun egentlig var litt sur på deg da hun dro, hun sa i alle fall at hun ikke orket å ta deg med hjem siden du oppførte deg på denne måten". Hva i all verden tenker jeg, og kikker bort på Anders, som bare smiler tilbake. Jeg får vite i ettertid at søsteren min var kjempeforelsket i Anders, og hun hadde prøvd seg på han flere ganger i løpet av kvelden uten å ha fått napp, og plutselig hadde jeg bare begynt å rote med han. Men hvordan skal jeg komme meg hjem da, sa jeg, og oppdaget at jeg også var tom for strøm på mobilen, og jeg kjente uansett ingen som hadde bil som kunne hente meg. "Du kan sove her da", svarte Anders, og vipps så var vi oppe på rommet hans.

Selve one night standen var egentlig bare en ganske klønete affære. Det var armer og bein overalt, og Anders var veldig puppefiksert og jeg husker at han beit meg i nippelen, noe jeg egentlig ikke syntes var så godt. Men han var god til å kysse, og til tross for at noen kom brasende inn på rommet for å spørre om adressen slik at de kunne bestille taxi, så var likevel stemningen mellom Anders og meg god, og vi endte til slutt med å ha sex. Det var overraskende ganske bra, men misforstå meg rett, det var ikke brabra, men ganske bra til at jeg aldri hadde vært med på det før, og Anders var snill, og han lot meg få sove hos han slik han hadde lovet.

Jeg husker da jeg våknet neste dag, jeg hadde min første fylleangst, var ganske fyllesyk og jeg måtte så sjukt på do. Jeg husker at jeg lånte skjorta til Anders, og sneik meg ut av rommet og gikk ned. Anders hadde utedo, og det var kaldt, men siden jeg ikke hadde noen bukser så måtte jeg bare løpe over tunet i skjorte og truse. Han bodde heldigvis så lang ut i ingenmannsland at det var ingen naboer som så meg. Jeg undret meg fortsatt over hvordan jeg skulle komme meg hjem, og var veldig redd for at søsteren min var kjempesint på meg og kanskje ikke kom til å orke å hente meg, og jeg gikk inn i stua for å finne en løsning på den batteritomme telefonen min. Den fant jeg faktisk på bordet, med en lader i. Noen hadde vært snille, kanskje det var Anders, og hadde satt telefonen min på lading, og da jeg endelig fikk skrudd den på så hadde jeg fått melding av søsteren min om at hun skulle komme å hente meg ca. klokka tolv. Jeg fortet meg opp på rommet der Anders var og kledde på meg kjolen igjen, slik at jeg skulle være klar til henting. Anders kom etter en stund ned i stua, han var litt mer beskjeden nå i dagslys, turte nesten ikke å se meg inn i øynene, men han tilbydde meg i alle fall noe mat og drikke mens jeg ventet på søsteren min. Hun kom heldigvis presis klokka 12.

Jeg snakket aldri mer med Anders etter den kvelden, eller aldri blir jo veldig feil, men det tok i alle fall mange år før jeg snakket med han igjen, da hadde han blitt kjæreste med venninnen til søsteren min, og hun hadde jo faktisk også vært på den nyttårsfesten. Det var kleint! Men det var jo bare kleint for meg, for jeg tror ikke egentlig noen av de andre hadde fått med seg at jeg hadde hatt sex med han. Eller kanskje de visste, men de bare nevnte det ikke.

Og søsteren min tenker du kanskje, stakkars henne, først rotet jeg med Anders og så går han hen å blir sammen med venninna hennes. Jeg kan trøste deg med det at hun fant etter noen år drømmemannen, og er nå gift og har barn, hus og hund, så hun bærer heldigvis ikke nag til meg...

#onenightstand #sex

Høykarbohelvete

Jeg har bestemt meg for å leve på et lavkarbokosthold, men siden jeg nå deler hus med mine foreldre og de insisterer på å lage all maten (ja, jeg veit, det er et luksusproblem), så har jeg store problemer med å holde meg lavt sånn rent karbohydratmessig. Det har seg nemlig sånn at mine foreldre sverger til potet og saus til alt av mat, og selv de gangene de tror de er snille og lager noe jeg kan spise så har de lurt oppi noe mel eller annet som jeg da prøver å spise minst mulig. For å illustrere hvor ille det er rent karbohydratmessig i denne husstanden så kan jeg altså fortelle om den gangen vi spiste spaghetti og kjøttsaus, MED poteter til! Altså hallo, jeg håper dere skjønner hvor vanskelig det er å få foreldrene mine til å forstå at jeg ikke vil spise karbohydrater. Hver dag er en evig diskusjon om hva vi skal spise, sånn som senest for fem minutter siden da min mor og jeg snakket om å lage fiskesuppe, og jeg kom med forslag om at vi kan bruke fløte, rømme og eventuelt reketubeost for at suppen skal få litt tjukkelse, hvorav min mor ble helt fra seg fordi hun mente at vi MÅ jo bruke meljevning for at suppen skal bli tjukk.. Det var også snakk om medisterkaker og hva jeg eventuelt ville ha til det, da de eneste alternativene som finnes i dette huset er poteter og makaroni (evt. surkål), hvorav jeg til slutt klarte å overbevise foreldrene mine om at det går helt fint an å lage soppstuing i stedet. 

Så som du kanskje skjønner så er det ikke så lett å være på lavkarbo i et HØYkarbo hjem, og løsningen på problemet er jo egentlig ganske enkel, jeg må begynne å lage mer mat sjøl, men siden foreldrene mine har insistert på at vi SKAL spise samme middag sammen HVER dag, da dette er det eneste kravet de har for at jeg får bo gratis hjemme for en periode mens jeg gjør meg ferdig med studier. Jeg ser jo at jeg høres VELDIG bortskjemt ut i det jeg skriver, og det er jeg vel kanskje også, men jeg lurer i bunn og grunn på om noen har noen tips til hva vi kan lage sammen som familie, som vil gjøre mine mel og potetforeldre OG meg selv fornøyd, så tar jeg imot alle forslag med et stort TAKK!

#lavkarbo #kosthold #mat

Ukjent mønster

Jeg oppdaget dette mønsteret på instagram for en tid tilbake, og jeg har lenge prøvd å finne ut hva slags mønster dette er, men jeg finner ikke ut av det. SÅ da spør jeg her i håp om at noen ser dette og kan svare meg; hva heter dette mønsteret?

#strikkemønster #strikkagenser #mønster #genser #strikking #håndarbeid

Helgestrikk

Jeg elsker helger der jeg ikke trenger å gjøre noenting, sånn som denne helga som jeg tilbringer på sofaen til ei venninne. Det er så chill, vi var på jentekveld på fredag, og igår gjorde vi rett og slett ingenting annet enn å dra en tur på Nille, der det var 3 for 2 på garn, så da endte jeg med å kjøpe garn til et skjørt jeg skal strikke. 

Oppskriften har jeg funnet på www.tusenideer.no, og det er superenkelt å strikke. Jeg hadde egentlig planer om å strikke skjørtet i sennepsgult, for jeg syns det er en veldig stilig farge, men den fargen hadde de dessverre ikke på Nille, så da gikk jeg for lilla sånn at det blir et adventsskjørt. 

Jeg har aldri strikka med alpakkagarn fra Nille så jeg er veldig spent på hvordan det her blir

#strikking #strikkaskjørt

 

 

Heklavotter

Den uka her har jeg vært på skolesamling. Jeg studerer på deltid, så vi har ganske intense uker når vi først er igang. Denne uka har også vært den minst lærerike skoleuka noensinne. Jeg føler ikke at jeg har lært noenting, så jeg veit at jeg har en intens lesetid foran meg fram mot neste samling. Men dårlige undervisningstimer fører iallefall til litt kreativ inspirasjon, så denne uka har jeg fått heklet et par votter mens jeg har vært på skolen. 

For når undervisningen er kjedelig er det veldig dumt å trykke på dataen, for man ender da opp med å rote seg inn på noen nettsider eller spill, og så blir man så opptatt av det at man stenger foreleseren ute. Da er det bedre å heller finne fram noe håndarbeid, for da klarer man, iallefall jeg, å fortsatt ha fokus på foreleseren med ørene, samtidig som man har et tidsfordriv. 

Nå er det iallefall endelig helg, jeg er sliten etter samlingen og ligger på sofaen akkurat nå, og prøver å finne ut hva mitt neste hekle eller strikkeprosjekt skal være. Jeg vurderer enten Tirilgenseren eller et skjørt - så jeg må snart ordne meg og komme meg på garnbutikken en tur.

Ha en fin helg alle sammen :)

#hekling

 

 

Nattevaktsstrikking

Da har jeg gjennomført to nattevakter denne uka, og avslutta den siste med influensa kasta i fleisen. Formen ble bare verre og verre ettersom timene gikk, så da klokka endelig ble 7.15 og jeg var ferdig kunne jeg faktisk ikke vært gladere :) Alt endte med at jeg faktisk sov til klokka 17.00 idag, og etterpå har jeg bare ligget på sofaen. MEN; jeg har iallefall fått produsert litt på nattevakta, jeg er nå snart ferdig med mitt andre vognteppe med mariusmønster pluss at jeg fikk hekla litt siden mønsterstrikking ikke helt var det store da influensaskallebanken slo inn for fullt i natt. 

#håndarbeid #strikking #vognteppe #mariusmønster

Hjallisluer

Jeg går helt "nuts" over disse "Hjallisluene" om dagen, herregud så søte luer og så utrolig enkelt å strikke. Jeg har nå satt i gang masseproduksjon, siden jeg har flere venninner som skal ha baby i nær framtid, så da kan jeg jo liksågreit bare produsere en hel haug med luer nå som jeg uansett er så godt i gang.

Den første lua jeg lagde ble så klart aalt for stor for han gutten som egentlig skulle få den, så jeg satser på at den lua passer bra til tantegutten min i stedet.

Men da var det jo bare å strikke en lue til, og den ble mindre enn den første heldigvis, så da er jeg endelig ferdig med gave nummer en.

Eller, ferdig og ferdig, det gjenstår enda å strikke på snorer, men siden jeg skal ha to nattevakter nå så har jeg PLENTY av tid til å gjøre det :)

Ha en fin uke videre da!

#håndarbeid #strikking #hjallislue

Søndagsprosjekt

God søndag alle sammen :)

Noen som leste mitt forrige innlegg? Uansett, der skrev jeg om gaven jeg skal gi til en kollega av meg, og nevnte i en superkort setning at jeg også skal lage noe til sønnen hennes - og det er akkurat det jeg holder på med nå, jeg har nemlig begynt på en blå "Hjallislue".

Veldig uvant å strikke med så tynne pinner (strl 2,5) og så tynt garn, men jeg tror lua kommer til å bli veldig søt :)

#håndarbeid #strikking #hjallislue

Tøfler in the making

Jeg holder på å hekle tøfler som jeg skal gi i gave til en kollega som fikk baby i mars. Tiden har gått så ekstremt fort, så jeg har faktisk ikke sett henne siden da, og har for så vidt ikke fått hilst på den lille gutten hennes enda heller (som jeg også, by the way, skal lage noe til, men det får bli et annet innlegg.

Ja, tøfler, det var det jeg skulle fortelle om. Jeg fant en genial oppskrift på heklete tovatøfler som jeg tenkte jeg skulle teste ut, så jeg kjøpte inn garn og satte i gang med friskt mot, heeelt til jeg oppdaget at jeg skulle ha kjempetjukt garn og heklenål 8! Jeg hadde kjøpt tynt garn og hadde planer om å bruke heklenål 5. SÅ da måtte jeg lage min egen oppskrift da, så klart med utgangspunkt i det jeg hadde oppskrift på fra før, og selve heklinga er jo easypeasy og kjempefort gjort, ja faktisk så easypeasy at jeg klarte å hekle feil rekkefølge på fargene på tøffel nummer to.

Sååå typisk at ting ikke blir sånn som jeg hadde planlagt når jeg skal gi bort ting, men jeg har ingen intensjoner om å rekke opp og gjøre på nytt, så jeg satser på at de to forskjellige tøflene blir en stilig kombinasjon så fort de er sydd sammen og ferdig tovet, hvis ikke får jeg bare ta de tøflene selv, også får jeg finne på noe annet å lage til kollegaen min.

#håndarbeid #tøfler #hekling

Navnelapper

Er det noen håndarbeidsentusiaster der ute som kan hjelpe meg?

Jeg leter nemlig etter fine, men samtidig billige, merkelapper som jeg kan stryke på ting som jeg har strikket, men jeg finner liksom bare sånne barnehagevennlige lapper - og jeg blir ikke helt enig med meg sjøl om jeg syns de er fine eller ikke.

Jeg setter STOR pris på tilbakemelding på dette, legg enten igjen en kommentar her, eller send meg en e-post: kroir@hotmail.com

#håndarbeid

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits